Til Heksa - Fra Heksa. Grattis!

Idag er jeg 33 år! Hipp hipp!

Og siden jeg er rævva på nyttårsløfter, skal jeg har bursdagsløfter istedet. 

Dette er årets;

1: Gjør noe nytt, aller helst noe jeg er redd for, så ofte som mulig.

2: Utfordre inngrodde tankemønstre. Ikke la den idiotstemmen bakerst i bevisstheten få fortelle meg at jeg ikke duger.

3: Ikke bruk mat som trøst - face angsten istedet. Litt grinings blir det sikkert, men det takler jeg.

4: Se mine fantastiske, hjertevarme, vakre, überkule venninner oftere. 

5: Lær stadig nye ting. Og les mer!

Vidundermedisin mot alt som er teit!

Denne funker mot hodepine, bekymringer, feber, kvinnfluensa og generell utilpass.

Hva skulle jeg vel gjort uten min lille Felix?

Settekasse - del II

Ta-daa!

Settekasse og gode minner

Da jeg var en liten snott, 

var jeg fryktelig fascinert av 

min tante Hild-Jorids settekasse.

Den rommet små ugler og fingerbøl 

og engler og alskens skatter, 

og hver lille ting hadde sin historie. 

Der sto parfymeflasken hun fikk 

av sin storesøster til åtteårsdagen, 

der lå båndet fra den første

blomsterbuketten hun fikk av en gutt.

Jeg lyttet med stive ører og 

store øyne mens tante Hild-Jorid 

gjorde rede for et helt liv i små hyller på veggen.

En levende minnebok med 

glede, sorg og kjærlighet. 

En SÅNN ville jeg også ha 

når jeg ble stor!

Og nå er jeg endelig blitt stor 

(hey - no fat jokes!).

Hos Søstrene Grene fant jeg en 

diiger settekasse i ubehandla finer. 

Hos Europris fant jeg god og billig acrylmaling, 

og som vanlig bruker jeg ark 

fra Scrappiness og Panduro.

Og så var det bare å klatte ivei! :oD

Ikke sur, bare konsentrert. 

Men ja, jeg vet det ser ut som 

om jeg har svelga ei sitron.

Blir jeg ferdig idag? Meh.

Blir jeg ferdig til uka? Neppe.

Men det er innmari kos!

Min kjære tante Hild-Jorid får 

dessverre ikke se hva jeg lager 

- hun fikk skyss med Døden 

en desemberdag i 2007, 

bare 48 år gammel. 

Jeg savner henne hver dag.

Hver gang jeg gjør noe kreativt, 

er hun med meg.

Og selvsagt skal jeg ha bilde 

av henne i settekassa mi, 

som hun inspirerte meg til å 

lage den gangen for mange år siden.

Bursdagskort og glass til farveblyanter

En fjortis vi er veldig glade i feiret nettopp bursdag!

Damen og uret er fra Steampunk Debutante. 

Stickles, blomster, ark og dråper

fra Scrappiness.

Bildet er skamløst stjålet fra nett, 

Victoria Frances heter kunstneren.

Ark, halvperler, lilla blonde

 og stickles fra

Scrappiness.

Fabian har fått nye farveblyanter av Bestemor og trengte noe å ha dem i.

Dette glasset pleide å romme sur agurk, 

men med litt restepapir, 

et bånd fra en gammel babykjole, 

litt stickles og småpynt, 

funker det fint blant tegnesakene.

(Det tar typ fem minutter å lage. Kottet vårt er fullt av ymse brukte glass som jeg har skrubbet reine, det verste er at jeg får jaggu bruk for dem alle...hehe.)

Takk for at du stakk innom og kikket! :o)

Kort hos Tante Blå Gjenbruk

Laget av noen tapetrester,
en ødelagt blondeduk, 

knapper, perler
og utklipp
av kasserte bøker og blader.

Hurra for gjenbruk!

Tante Blå Gjenbruk

Bilen har flytta inn

Fabian er glad i bilen sin. 

Skulle stakkaren (bilen, ikke guttungen) 

virkelig lagres i garasjen i hele vinter?

Eller verre - bli glemt igjen ute i gården,

med gammalt regnvann og vissent løv oppi?

Det kunne vi jo ikke ha noe av! 

Men før Lille Blå fikk komme inn, 

trengte han (fortsatt bilen, ikke guttungen...) 

en skikkelig vask!

Se så - nice and clean med 

oppvaskmiddel og hageslange.

Og utstyrt med puter, pledd og 

Bellas gamle myggnettinghimmeldings 

ble Lille Blå et fint sted å slappe av.

Jeg har en sønn.

Jeg har to døtre også, men nå skal det altså handle om denne sønnen.

Han er fire og et halvt år, og først nå begynner det å demre for meg at jeg har tatt meg vann drøyt over hodet.

Stappmette, rolige unger. Happy times. 

Stinn av hormoner og med babymagen oppunder haka så jeg for meg denne lille mannen in spe som skulle ta del i hverdagen vår. 

Han skulle få sin fars fregner og rolige temperament. 

Han skulle bli en kul liten fyr som jeg kunne leke sjørøver sammen med.

Jeg handlet lyseblått og innbilte meg at å være mor til en gutt er da null stress for ei som på barneskolen heller gjorde faenskap sammen med gutta, enn å hoppe paradis og sniffe neglelakk med jentene.

Smooth sailing!

Å posere når familiebildet skal tas.

Det ble ikke helt sånn. Ikke sånn i det hele tatt, faktisk.

Jeg har en veldig kul sønn, men han ser ikke moroa i å leke sjørøver med sin hauggamle mor.

Ikke har han sin fars rolige temperament heller - han snakker konstant med caps locken på og er kretsmester i tung surving.

Hans yndlingsord er "HÆÆ?!", helst skreket av sine små lungers fulle kraft inn i mitt allerede numne øre.

- Husk å være stille, for Bella sover.

- JADA, MAMMA! JEG SKAL VÆRE KJEMPESTILLE, JEG!

Han fikk i det minste sin fars fregner.

Og han er veldig kul, denne mini-mannen som driver meg til vanvidd med sandfylte joggesko, frihåndsdemontering av action-leker og stadige ellevetall under nesa. 

Han er den kuleste fyren jeg noensinne har truffet. 

Søt er han også, den lille radden.

Vinteridyll. I alle fall i FEM minutter.

Men har altså begynt å innse at jeg har begitt meg ut på en helt sinnssvakt eventyr, med bind for øya, uten retningssans og med en gryende hodepine som kommer til å blomstre i resten av mine leveår. 

Faen. Jeg har en liten MANN.

Idag får jeg visst følge på jobb

Angsten meldte nemlig sin ankomst idet jeg drasset meg ut på badet imorges.


Den kødden.


Han har ikke vist seg på over ei uke, men nå vil han absolutt være med. Han sitter klistret på ryggen min og klemmer arma rundt ribbeina mine for å kvele meg.


"Du får ikke til dette, du vettu," gliser han. 


Jeg løsner det beinete grepet hans med astmaspray og gjemmer meg i en varm dusj.


"Du er blitt så feit, dessuten er du alt for gammal til å ha lilla hår," hvisker han meg i øret idet vi passerer speilet. Jeg later som om jeg ikke hører.


Jeg SKAL på jobb idag.
En del av arbeidstreninga er nettopp å takle sånne små jævler som Angsten. Stikke ham ned i veska som om han var en helt normal ting å ha med seg, og kjekt spankulere avgårde på jobb likevel. Det blir muligens noe hyperventilering og tilløp til grining i løp av dagen - men hey! Jeg kommer iallfall til å være på jobb!


Det er vanskelig for den som ikke har kjent Angsten å skjønne sånt. "Kan du ikke bare ta deg sammen, da?" er en kommentar jeg ofte har fått.


Jo sterkere jeg blir, jo nærmere jeg er målet mitt om å mestre dette faenskapet, jo færre sånne kommentarer får jeg. Derimot får mannen min spørsmålene istedet - "Kan hun ikke bare ta seg sammen, den kona di? Hvorfor sover hun så mye?"


Det er mye rart som feiler meg, men direkte kjip er jeg IKKE. Så de som har spørsmål kan spørre MEG - dere trenger ikke bekymre dere over hva slags lat kjerringskinn kameraten deres har. Han har det faktisk ikke så verst, han er bare forelska i ei skadeskutt dame med noen diagnoser.


Og der tror jeg jaggu angsten gikk tilbake til senga og la seg - det er vanskelig for den å leve når mennesket den bor på tør være åpen og ærlig.


En god dag ønskes ALLE - uansett! 

Det bor ei gal, rødhåret jente i hjertet mitt...

Hun heter Tori Amos.

Never was a cornflake girl
Thought that was a good solution
Hanging with the raisin girls

Tori Amos' nydelige musikk har fulgt meg siden jeg fikk høre Hey Jupiter på en skurrete kassett hos min barndoms mest betydningsfulle venninne i 1994. Et magisk øyeblikk.

Noen år seinere snublet jeg over Little Earthquakes på et slumrende nachspiel, og ble dønn forelska.
Så fort butikkene åpnet dagen etter sto jeg med stjerner i øya hos min faste musikkpusher
og forlangte at de skulle bestille alle fire albumene til min nyfunne kjærleik.

Siden den gang har jeg født to barn til denne musikken.

Jeg har vært lykkelig, hatt kjærlighetssorg, fått kreftbehandling, sørget, ledd, skrålt karaoke, vaska hus, overvunnet angst, lengtet og forelsket meg til denne musikken.

Jeg håper mine kjære vil begrave meg til denne musikken.

My doctor says
You just took it to the limit
And here I stand
With this sword in my hand
You can say it one more time
What you don't like
Let me hear it one more time then
Have a seat while I
Take to the sky

Kvinnfluensa og slanketanker

Jeg har fått feber og forkjølelse
i presang av ettåringen min. 

Nevnte jeg at det er
gruuhuusomt synd på meg?

Det er i slike stunder jeg tenker at 

"fy faen, jeg skal begynne 

å ta vare på skrotten min! 

Trene oftere, spise vettigere, 

høre på legen!"

Kanskje jeg faktisk skulle 

gjøre det denne gangen?

Bah.

Løvetannbarn med flere evner enn jeg trodde :o)

Jeg er altså plassert hos Blå Kors, etter mange år med virring innen systemet. NAV har ikke riktig visst hvor de skal plassere meg - og da er det jaggu godt at Blå Kors Attføringssenter tar imot sånne som meg :o)

Vi som får prøve oss ut i jobb der bærer alle en egen historie - min er kort fortalt sånn; 

trøblete oppvekst med seksuelle overgrep og ymse vold, ble tidlig alenemor, falt av utdannelsene, fikk lymfekreft, snublet innom en voldelig kjæreste, tilbragte fire år i gruppeterapi, fant mannen i mitt liv, fikk to barn med ham, giftet oss, fikk hjerneslag. Enkelt og greit, hehe.

Du kan si at noe av dette påvirker meg nok en liiiten smule.

Men det kommer seg.

Men tilbake til jobben hos Tante Blå! Det er et helt fantastisk sted å være. 

Jeg koser meg hver minutt jeg er der.

Det å kunne hente en krakk til en ihuga bokelsker som krykker til tross SKAL ha tak i romaner på nederste hylle, det er stas. Og så skravle med henne om bøker og oppdaga at vi deler synspunkt om både Hamsun og Margareth Mitchell, enda bokelskeren er omlag 40 år eldre enn meg.

Det er noe med å bonde over gamle bøker.

Vi har en hyggelig herremann innom, på evig jakt etter Agatha Christie. Vi er enig om at "Ti små negerbarn" er Agathas beste roman, og at John Dickson Carr fortjener mer oppmerksomhet.

Innimellom lurer jeg på om våre herlige kunder ved at den smilende tjukkasen som anbefaler bøker og hjelper dem å finne romaner de for lengst har glemt tittel på, ikke er ferdig med VGS engang.

Jeg strøk og strøk og var kretsmester i fravær. Satt hjemme og grein og leste rare bøker istedet.

Men i bokkroken på Tante Blå? Det er jeg suveren. Jeg vet hvor alt står, jeg har lest nesten alt. 

Det er ganske kult!

Løvetannbarn FTW! 

Å blogg schmogg

Jeg er ingen flink blogger - jeg gidder ikke følge reglene.

De som kjenner meg vet at jeg luker i mitt mentale villniss (forøvrig et genialt uttrykk, stjålet fra selveste Ambjørnsen), og at jeg har delt veldig mye om nevnte luking på forum.

Å skrive er nemlig mye lettere enn å prate.

Det jeg prøver å si, er at fra og med NUH! er dette en blogg som også omfatter survinga mi.

Dæven.
Hobby, humor OG surving, altså!

Braze yourself.

Interiørsnobberi

Det skal være stilrent. 

Sykehushvitt, reinpussa sølv, 

Bengalakkblankt svart. 

Rene pene flater, ingen fingeravtrykk.

Eller så skal det være så inn i granskævven hjemmekoselig. 

Hvitmalte liksomslitte tremøbler, 

oppbyggelige sitater, 

bleike blomster i en gammel sinkbalje.

Eller fargerikt. 

Fugler og retromønstre, 

masse små detaljer, 

nips og stæsj plassert 

med pinlig presisjon. 

Søttitallstapet og femtitallskopper.

Da jeg var en liten snott på 18-20 år, 

snobbet vi på følgende måte;

Klær skulle handles på Frelser’n eller arves, 

og de måtte IKKE være 90tallsfargerike. 

Svart, militærgrønn, mørklilla 

og nitrist brun kunne brukes.

       

      Gardiner var komplett unødvendig

 så lenge man hadde en sarong å henge i vinduet.

     Stearinlys i gamle vinflasker, 

helst med så mye rennende stearin som mulig. 

Taklamper var sjelden i bruk.

 Man hang på Studentkroa og 

liksomleste Klassekampen og 

snakka dritt om dagens overfladiske samfunn.

    Man drakk svart kaffe 

enten man likte det eller ikke.

 Alt som kom fra India var kult.

Man dyrket Ambjørnsen 

og Cypress Hill, 

og mangt et nachspiel førte 

til heftige krangler mellom 

de som var for og de som var 

mot legalisering av ymse substanser.

  På veggene 

(i hybelen, selvfølgelig) 

hadde man plakater av 

Che Guevara, Munch, 

Buddha og Ghandi.

Vi levde i en liten drømmeboble av 

for lengst svunnet søttitall 

og trodde vi kunne alt. 

Vi var generasjonen som 

skulle bringe fred og

 opplysning inn i verden igjen, 

intet mindre.

Vi så ned på våre jevnaldrende

 som fulgte klesmote og

 likte å gi inntrykk av 

at de hadde penger 

– vi var jo såååå mye mer ekte! 

Vi surmulte over 

våre sprukne kaffekopper 

med viktig mine.

Dagens små snotter på 18-10, derimot – dem føler jeg jaggu med. 

For et jævla press! 

Da min generasjon var 

i den verste idiotalderen,

 hadde vi takke faen ikke 

dagbøkene våre liggende på nett. 

Ikke fikk hele verden kikke

 inn i hyblene våre heller

 – og de som var på besøk der 

var ofte såpass drita/høye/bakfulle 

at de neppe ville klart å gjengi 

hva de hadde sett der inne.

Så når jeg kikker i interiørbloggene 

til unge damer, 

er jeg glad at jeg er 

ei gammal kjerring, 

og ikke har et 

lettpåvirkelig pikesinn lenger.

Vårt hjem er akkurat så 

rotete som man kan forvente 

når en fordums wannabe-hippie 

og en herre fra et møblert hjem 

deler livet. 

Det ligger leker og klær overalt,

 vi har potteplanter i alle 

variasjoner over temaet Død.

Så til alle dere flinke 

– for DET er dere! –

 unge kvinns som gir 

oss vanlige dødelige 

muligheten til å beundre 

nytapetserte stuer 

via bloggen deres; 

takk for titten, 

og senk skuldrene. 

Drit i hva din omgangskrets

 mener er riktig. 

Hvis det gjør deg happy

 å ha en råååsa vegg, 

så kjøp maling!

Tante Blås bøker

Jeg er blitt utplassert av NAV, med meget stort hell.

Jeg jobber hos Tante Blå Gjenbruk tre dager i uka, en trivelig bruktbutikk der jeg har tatt på meg å få orden i bøkene.

Dette av rent egoistiske hensyn, selvsagt – jeg elsker bøker!

Noen av bøkene som ender opp hos oss, er sånne som tilsynelatende ingen vil ha. Utdaterte eller politisk ukorrekte, fulle av faktafeil eller bare forlengst glemt.

Topp 10 forlatte bøker

1: Johan Falkberget. Stakkars mann, hans bøker ER jo virkelig verdt å lese.

2: Diverse biografier om landsmoder Gro Harlem Brundtland – vi har banne meg snart en egen hyllemeter med “Gift med Gro”!

3: Bøker om stueplanter. Her finnes BARE utgivelser fra 70- og 80tallet, og med mindre du er spesielt interessert i vindskjeive yuccapalmer eller kortvokste St. Paulia, har du ikke gått glipp av noe.

4: “Familiens legebok” fra førtitallet– innledes med et svart/hvitt foto av en alvorlig herremann i hvit frakk, som blant annet kaller homofili for en “sygdom av ukjent opprindelse”.

5: Misjonærbiografier med titler som “Blant negrene”, “De spiste min mann” og “Det svarte Afrika.” Politisk ukorrekt så det suser. Ofte med bildetekster som “hottentottkvinne med fettbak.”

6: “Du har datavirus!” – elektronisk førstehjelp fra tidlig nittitall.

7: “Lag mat i microbølgeovn.” Say no more.

8: “Pelsoppdrett” – en grundig innføring i hvordan man aler opp og kverker blant annet mink. Rikelig illustrert. Utgitt på femtitallet.

9: Det Beste. For de som er for unge til å huske; Det Beste var (er?) en bokklubb for de som syntes det ga status å ha hyllene fulle av vakre bokrygger. Som oftest ble de ALDRI lest, disse stakkars bøkene. De inneholder “smakebiter” av den tids populære romaner – man får altså fire-fem romanutdrag presset sammen i èn bok. Gud vet hvorfor.

10: Leksika. Familiens Store Leksikon, Aschehougs Konversasjonsleksikon, Skattkisten, Geografisk Leksikon – de er hos oss, alle sammen. De opptar snart en hel vegg mens de langsomt venter på å dø mens de undrer seg; “Hvorfor kjøpte de meg? Jeg har jo ALDRI vært åpnet?!”

Men hey - vi har også masse GODE bøker, 

så sleng gjerne innom!

En fantastisk dag!

*skvulper nykokt kaffe over hele hånda og ned i den åpne oppvaskmaskinen.

Som selvsagt er stappfull av REINE ting.

Kledelig rød på lanken resten av dagen.

* stubber ei tå inn i et tungt møbel – det forresten merkelig hvor mye man kan styrtblø fra noe så ubetydelig som ei tå!

I noen bannende minutter var jeg sikker på at faenskapen var brukket, noe jeg egentlig ikke hadde tid til å undersøke nærmere, etter som jeg måtte forhindre at mitt yngste avkom spiste kattesand.

*kveller ut omlag en desiliter chiliolje på foten (den som ikke allerede lider under nylig stubba tå).

Sklir i svineriet og får drittvondt i kneet.

* yngste avkom har tenkt på saken og kommet fram til at hun er faktisk så forbanna over å bli nektet fri tilgang til kattesand at hun bestemmer seg for å skrike uavbrutt i nærmere halvannen time.

Ethvert forsøk fra min side på å få henne i bedre humør møtes med rasende protest.

* eldste avkom har skuldrene rundt tinningene på grunn av all vrælingen, og sendes ut for å leke med mellomste avkom, med løfte om å få stikke bort til ei venninne seinere på dagen.

Nå har den minste sovnet, den mellomste er på tur med sin far og den eldste er hos venninna si. 

Og jeg skal finne meg noen hodepinetabletter.

En hustavle

av Carl Fredrik Prytz

Hva skulle vi vært, min elskede
uten ungene våre
vår egen videreføring
livets evige gjentatte
fornyelse utover seg selv? 

Hva skulle vi vært uten barnas behov
for uforbeholden kjærlighet
uten deres latter og tårer
og nysgjerrighet alle dager?

Hva skulle vi vært uten våkenettene
bekymringer tidlig og sent
og stadig strev for utkommet?

Selv du og jeg, min elskede
ville hatt tungt å bære
hadde ikke barna befridd oss
fra byrden av å kretse om oss selv.

Isabella Fiona ~ juni 2011

Er mødre verdens dummeste målgruppe?

Jeg har reprodusert.

Jeg har tilgang på internett.

Dette gjør at jeg tryner rett inn i målgruppa til idiotnettsider som klikk.no.

La meg dele av det HAV av nyttige ting man kan få vite på nevnte nettside!

* Hertuginnen av Cambridge har gått til innkjøp av sesongens hotteste bukser.

(Virkelig? Oi, det var nyttig info, all den tid man omgås fiffen!)

* Stadig flere høygravide tar brasiliansk voks som en forberedelse til fødselen. 

(...fordi det er så gode muligheter til å flæshe bikinien på barsel??)

* Barna dine blir såret når du er mye på facebook og sender sms. 

(Jeg sender aldri sms via Facebook. Problem løst.)

* Derfor blir pappa fotballpøbel.

(Mor er naturligvis ikke interessert i barbarisk lagspill.)

* Thailand er ikke bare sol og bad, men også elefanter, templer og markeder. 

(Nææææ! Dette er forøvrig den Euro-hviteste setningen jeg har lest på lenge.)

Men øverst på pallen troner denne;

* ‎Babyer trenger luft, mener eksperter.

Nå sitter dere kanskje med det inntrykk at folkene på klikk.no ikke gjør annet enn å skrive vissvass, men det skal de faktisk IKKE ha på seg. Såpass rettferdig må jeg være.

Mesteparten av møkka de spar opp er kåppi-pæista fra andre "artikler" på nett, og en god dose bullshit finner de dessuten på de mange mammaforum som de vaker rundt i. (Hvilket bringer oss over i problemstillingen "hvor mange kaklende gale hønsehjerner har tilgang på internett", men jeg tror bare ikke jeg orker akkurat ikveld.)